Jerven kan ses på som et symbol på urørt natur. Nøkkelen til dens framtid ligger i vår evne til å forstå dens biologi og benytte vår kunnskap i fremtidig forvaltning. Vår natur vil bli fattigere dersom jerven forsvinner fra vår fauna.
	Artsnavn av jerv i verden
	latin	Gulo gulo
	engelsk	wolverine
	Alaska, Canada	indian devil, glutton, skunk-bear, carcajou
	indianer	no-gy-ay, kin-kwa-har-gay-o
	inuit kavik	kap-vik
	grønlandsk	kukiffaajooq, qappik
	dansk	jærv
	norsk	jerv, fjellfrosk, fjellfrass
	svensk	järv, fjellkatt
	finsk	ahma
	samisk	geatki, gietka
	estlandsk	ahm
	latvisk	ãmrija
	litauisk	tinis
	russisk	ernis
	slovakisk	pocomaxa, rossomaka
	ungarsk	rosomach
	polsk	rozomáh
	fransk	glouton
	tysk	vielfraß
	nederlandsk	veelvraat
	Faktaboks Jerv (Gulo gulo)
		Eneste art i slekten
	Familie:	Mustelidae
	Underfamilie:	Mustelinae
	Utbredelse:	sirkumpolart, i Nord Amerika og Eurasia
	Habitat:	arktisk og subarktiske områder, tundra-, skogs- og fjellområder
	Størrelse:	kroppslengde fra snute til hale opp til 95 cm; hale 20 cm; vekt opp til 25 kg, hanner gjennomsnittlig 15 kg, hunner 11 kg
	Pels:	tykk mørk brun til sort; lyst band langs sidene til oversiden av buskete hale
	Drektighet:	totalt 9 måneder, forsinket implantering, utvikling av foster tar fra 30 - 50 dager
	Antall unger:	1-5
	Levetid:	opp til 17 år

Arild Landa, Norsk Institutt for Naturforskning

I Skandinavia er utbredelsen av jerv i stor grad sammenfallende med utbredelsen til vill- og tamrein. Rein utgjør den viktigste matressursen for jerven, enten som byttedyr eller som kadaver etter den har omkommet av andre årsaker. En skadegjører blir jerven når den begynner å drepe tamrein og sau. I Norge er det jerven som årlig står bak de desidert største skadene på sau og tamrein sammenlignet med de andre store rovdyrene ulv, gaupe, bjørn og kongeørn. Dens nordlige og spredte utbredelse gjør bevaringen av den til et viktig norsk ansvar.

Jerven er en sann representant for uberørt villmark i nordlige områder. Få dyr er så omspunnet av myter og sagn om sin appetitt, sluhet, fantastiske styrke og utholdenhet som jerven. Fordi den er sjelden og har tilhold i utilgjengelige områder har kunnskapen om den vært beskjeden i århundreder. I 1599 skrev presten Peder Friis Claussen at når bjørnebinna en sjelden gang fikk 4 unger så ble den fjerde til en jerv. Senere, i det 18nde århundre var til og med den berømte svenske taksonomen Carl Linnaeus usikker på hvorvidt jerven hørte til i mårdyrfamilien eller til hundedyrene. Lenge før dette beskriver nord amerikanske indianere sin mytologi jerven som meget slu og en forbindelse til åndenes verden. Selv om vi nå veit mye mer og at jerven tilhører mårdyrene er det enda mange uløste gåter om dens biologi.


Utseende og levemåte

Jerven er det største landlevende medlemmet av mårfamilien og lever i uberørte fjell, tundra og nordlige skogsområder både i Europa, Asia og Nord Amerika. I Norge finnes den først og fremst i fjellområdene langs grensa til Sverige og Finland fra Hedmark og nordover. Ellers finnes en bestand i Sør-Norge, i Snøhettaområdet og fjellområdene rundt. Jervens kraftige kroppsbygning gjør at den ligner en liten bjørn, men bevegelse og adferd er tydelig lik de andre mårdyrene. Kroppen er ekstremt fleksibel og jerven beveger seg lett gjennom trange åpninger i steinurer i bratte dalsider som også er dens favorittoppholdssted. Den er godt tilpasset for kalde og barske forhold og kan drepe byttedyr som er mange ganger større enn seg selv. Det finnes til og med tilfeller der jerv har drept så store dyr som elg. Jerven er i stand til å transportere store deler av, eller hele byttedyr flere kilometer til hi eller ei matgjømme for senere bruk. Bittet er ekstremt kraftig og kjeveutforming, tannsett og tilhørende muskulatur gjør det mulig for jerven å spise frossent kjøtt og knuse tykke ben slik at den kan nyttiggjøre seg margen.

Jerven har store labber og flyter derfor godt i løs snø og den graver lett tunneler gjennom hardpakket snø, ned til en matgjemme eller et kadaver hvor den kan ha tilhold i flere dager. Føttene er korte og den har fem tær med ganske lange klør på hver pote slik at den lett kan klatre opp bratte islagte skrenter og klatre i trær. Jervens hode er grovt og avrundet, med små øyne og små avrundede ører. Hannene veier 12-18 kg og er typisk 30-40% større enn hunnene som veier fra 8-12kg.

Pelsen er tykk, glatt og finnes i fargevarianter fra mørk brun til sort. De fleste individer har en tynn sølvgrå "ansiktsmaske" og pelsen har oftest en tydelig bred gulgrå stripe som går fra skuldrene og bakover langs begges sider, helt bak til overkanten av den 25-35 cm lange buskete halen. Hos noen individer finnes en hvit pelsflekk på undersiden av strupen og /eller på brystet.

Jerven kommuniserer via kortrekkende lyder og duftmarkeringer. Når den er sammen med artsfrender eller unger benyttes mange forskjellige lyder. Kjemisk kommunikasjon via duftmarkeringer skjer ved hjelp av urin, ekskrementer og å gni buken mot stubber, steiner og busker. Den har velutviklede duftkjertler i endetarm og ved kjønnsorganene.

Om vinteren spiser jerven hovedsakelig reinsdyr som den enten har drept selv eller funnet som åtsel. Den har en fabelaktig luktesans og kan lukte seg fram til et kadaver fra lange avstander. Et kadaver eller byttedyr som er så stort at det ikke kan spises med det samme blir tatt vare på til senere bruk. Jerven stykker det opp og gjemmer restene spredt rundt i terrenget i snøbreer, steinurer, bekker eller myrhull. En hunn kan gjøre bruk av slike gjemmer som mat til seg selv og ungene mere enn et halvt år senere. Den mer varierte sommerdietten består av fugler, små og mellomstore pattedyr, planter og rester av rensdyrkalver eller andre større byttedyr som kan være drept av gaupe, ulv eller bjørn.

Jerven har forsinket forsterutvikling. Dette betyr at befruktede egg forblir i et lite utviklet (blastocyst) stadie inntil det fester seg til livmoren i løpet av november til mars. Selve fosterutviklingen tar kun 30-50 dager. Ungene fødes i perioden fra midten av februar til april, men de fleste fødes i månedsskiftet februar/mars. Kullstørrelsen varierer fra 1-5 unger men vanligst er 2-3. Ungene fødes pelskledde med lukkede øyne og tennene har enda ikke vokst fram. Ved fødselen er pelsfargen hvit, de veier 80-90 gram og kroppslengden er omtrent 120 mm. Ungene dier moren fram til de er 9-10 uker gamle og begynner å farte rundt sammen med moren fra slutten av april. De vokser hurtig og er nesten helt utvokst i september. De blir gradvis uavhengige av moren og klarer seg selv allerede fra midten av september. Noen unger blir i samme territoriet som mor, søsken og den dominante hannen inntil de blir kjønnsmodne, men vanligvis vandrer de ut når de er ca. 12 måneder gamle. Hunnene blir kjønnsmodne når de er 15 måneder gamle, men få av dem får unger før de er 4 år gamle. Hannene blir kjønnsmodne ved 14 måneders alder, men oppnår sjelden å parre seg før de er 3-4 år gamle. Det har hendt at 10 år gamle hunner får unger, men vanligvis slutter de å få unger som 8 åringer. Hannene ser ut til å bli utkonkurrert av yngre hanner allerede ved 5-7 års alder.


Sosial adferd

	(Tegning av en jerv som jager villrein) Jervens utbredelse er overlappende med reinsdyr og caribou som er dens viktigste føde om vinteren.

Jerven føder sine unger i hi som plasseres i snødriver langs bergskrenter. Vanligvis i tregrensa, men noen ganger kan hiene være høyt til fjells eller i skogsområder. I de mest nordlige områdene hvor tregrensa ikke er så høyt, er det funnet hi helt nede ved kysten. I barskogsområder kna hiet være under roten av et vindfall eller i en hul trestamme. Hi-inngangen er som regel plassert i en snødrive, vanligvis langs en overhengende berghammer, nært trær eller ved store steiner med en loddrett tunnel som kan være opp til 10 meter ned til bakken hvor det går tunneler til naturlige hulrom som er dannet når snøen samler seg over bergformasjoner, store steinblokker osv. Tunneler langs bakken kan være opp til 50 m lange. Ungene fødes i et lite kammer enten på et leie av snø, berg eller jord.

Hunnene tar i bruk hiet like før de skal føde i februar til mars. Ungene blir som regel flyttet til andre hi i nærheten gjennom dieperioden. Årsakene til dette er ikke kjent, men mulige årsaker kan være snøsmelting, menneskelig forstyrrelse, parasitter i hiet eller for å unngå at andre rovdyr skal finne hiet. Fra slutten av april til begynnelsen av juni, når ungene er 3-4 kg tunge og begynner å bli flinke til å bevege seg forlater de hiområdet og følger mora rundt i territoriet til matlager hun har etablert i forveien. Ennå mens ungene er for små til å jakte, blir de forlatt på disse stedene mens mora er ute og jakter. Her er de ofte godt beskyttet av hulrom under større steinblokker urer, berg, eller snøbreer.  Allerede i juni begynner ungene å gå på egne oppdagelsesturer og kan bevege seg flere kilometer på egenhånd.

De samme hilokaliteter benyttes ofte flere år på rad. I områder hvor jerven har blitt utryddet, men har etablert seg på nytt, er hiet gjerne på nettopp de samme stedene som ble brukt tidligere. Det finnes også eksempler på at døtre har arvet hilokalitet etter mora når denne har blitt gammel eller har dødd.

Hvor jerven finnes, opptrer den alltid i lave tettheter. De tetteste forekomstene som er registrert er én jerv per 40 km², mens det noen steder bare finnes én jerv per 800 km². Sammenlignet med rovdyr av tilsvarende størrelse, så har jerven svært store leveområder. Men leveområdene varierer med områdets kvalitet, kjønn og status til de forskjellige individer. Hunner med unger har de minste leveområdene som varierer fra 40 - 140 km², mens hunner som ikke har unger og hanner bruker områder som varierer fra 200 - 1500 km².  Ungdyr og svært gamle individer som ikke har noe territorium kan streife over områder på flere tusen kvadratkilometer. Bruken av leveområdene varierer med årstid. Om vinteren forflytter områdebruken seg til mer lavereliggende terreng trolig fordi det på denne tid finnes større tilgang på byttedyr og åtsel her.

Vår kunnskap om jervens sosiale organisering og utvandring er lite undersøkt. Vi veit at jerven er solitær som de fleste andre mårdyr. Selv om den er solitær møter den ofte andre jerver. Områdebruken overlapper til en viss grad hos begge kjønn. Innen kjønnene varierer overlapp i områdebruken betydelig, men sesongmessige mønstre ser ut til å forekomme. De fleste hunner med unger har territorier som spesielt om sommeren, overlapper lite med andre hunner. Hunner som ikke har unger overlapper med andre gjennom hele året. Hannene ser ut til å være mest territoriale i parringsperioden som er fra april til august, mens de i større grad overlapper gjennom resten av året.


Bevaring og miljø

	Jerven har store leveområde sammenlignet med rovdyr av tilsvarende størrelse. De finnes i lave tettheter og en vandrende jerv vil kommunisere med artsfrender ved å periodevis stoppe og etterlate en duftmarkering på en tue, sten eller busk

Historiske data viser at utbredelsen til jerven både i Amerika og Eurasia har trukket seg nordover i takt med at områdene har blitt tatt i bruk av mennesker. I dag finnes jerven først og fremst i de mest uberørte villmarksområder som hos oss er fjellområdene. Selv om det tydeligvis finnes tilgjengelige områder som er egnet for jerv så kjenner vi ikke nok til dens krav til å forutse terrengbegrensninger. Dens bruk av store leveområder betyr at svært store områder må til for å huse levedyktige bestander.

Jervens overlappende utbredelse med tam og vill rein og reinens betydning i dietten tyder på at den er sårbar for indirekte tap av leveområder fordi dersom reinen forsvinner, vil sannsynligvis også jerven forsvinne. Villreinen er et av hjortedyrene som er mest følsom for menneskelig forstyrrelse og fragmentering av leveområdene sine.

Noen steder i Nord-Amerika og Russland er jerven jaktet som et ettertraktet pelsvilt. I Nord-Amerika er jerven ikke forbundet med skader på husdyr fordi dens utbredelse overlapper lite med husdyrdrift og hvor dette er tilfelle blir sauene gjetet. I Norge, Sverige og Finland er jerven, både i tidligere tider og i dag, forhatt og etterstrebet fordi den dreper tamrein. Til sammen blir det hvert år erstattet mer en 18000 tamrein i de tre nordiske land. I Norge finnes dessuten frittgående sau på sommerbeite de fleste steder hvor jerven er utbredt. Jerven dreper mange lam og dette skaper alvorlige konflikter som medfører at jervens fremtid, spesielt i Sør-Norge, synes svært usikker. I løpet av de siste årene blir mer enn 15.000 sauer erstattet årlig av det offentlige som jervdrepte.

Hannenes store leveområder og derfor også aktivitetsradius, medfører at de i større grad er utsatt for å bli drept som følge av kontakt med mennesker enn hunnene er. Dette er spesielt tilfelle om ettervinteren. For hunnene er det motsatt fordi de ofte er knyttet til hi i denne perioden, mens de er utsatt utpå seinhøsten da de ofte besøker ytterkantene av sine leveområder. Dette medfører at begge kjønn er utsatt for å bli drept i ytterkantene av sine normale leveområder fordi de i Norge, som et ledd i skadeforebyggelse, blir jaktet via lisensjakt fra 1. oktober til 15. februar.

Det er stor forskjell mellom de ulike tispene sin evne til å rekruttere nye individer til bestanden. I tillegg er variasjoner i tilgangen på mat en viktig faktor for rekrutteringen. Det er først og fremst i år med god mattilgang at jerven får fram mange unger. I bestander hvor slike ”tilfeldigheter” påvirker bestandsutviklingen, slik som hos jerven, vil kravet til antallet dyr som er nødvendig for å sikre levedyktighet øke. Forskjellige land vurderer jervens sårbarhet forskjellig alt etter hvordan dens status oppfattes. I Norge er jerven klassifisert som sjelden, men burde ut fra IUCN kriterier vært klassifisert som sårbar hvilket også gjelder for det meste av dens utbredelse i verden. I et globalt perspektiv er jervens utbredelse på retur med minkende bestander, mens den i Skandinavia og enkelte steder i Nord-Amerika har øket i de senere år.